Så har Grand Prix-boblen sprukket igjen, og det er tid for oppsummering. Det har vært noen herlige og intense uker i Eurovision-land, jeg føler jeg har hatt hjemadresse “Fornebu Arena“. Det skal egentlig bli godt å vende tilbake til det vanlige livet igjen, alt har sin naturlige ende.

Som nordmenn skal vi være usedvanlig stolte over arrangementet. Ting har foregått bortimot knirkefritt, det har vært velorganisert, punktlig og presist. Og det at en maniac fra Spania sniker seg opp på scenen er faktisk ikke så lett å være forberedt på!

Det sier jo for øvrig litt om hva slags skandalepresse vi har i dette landet, når de to største løssalgsavisene våre slår nettopp denne saken stort opp i søndagsavisene i stedet for å fokusere på et vellykket arrangement og resultatet av konkurransen.

Når det gjelder Tyskland som vinner, er jeg splittet. På den ene siden syns jeg det er gøy og rettferdig at Tyskland som land ble seierherre igjen, de har vært med i over 50 år og bare vunnet denne konkurransen en eneste gang. Det var på høy tid at det kom en gang nummer to. Dessuten er det gøy at en av de fire store vinner, dette kan inspirere de øvrige til å ta denne konkurransen alvorlig igjen og gjøre en innsats. Da tenker jeg i særdeleshet på Storbritannia, som ikke akkurat overbeviste stort i sitt valg av låt og artist.

Likevel, når Tyskland først skulle vinne, kunne jeg ønske det var med en annen sang. Jeg ser definitivt at låten har radiohit-potensiale, den har jo allerede blitt en kontinental bestselger, men likevel gir ikke låten meg det helt store. Og kanskje enda viktigere, jeg liker ikke Lenas fremføring. Hun fremstår for meg som en veldig uferdig artist, stemmemessig duger det ikke, og hennes engelskuttale er til å få grøsninger av (en tysk jente som prøver å synge med en umusikalsk London-aksent, kan det egentlig bli verre?). Det er mange jeg heller skulle sett som vinner, og da tenker jeg særlig på Aserbadsjan, Armenia eller Belgia, men iblant er det nå en gang slik at man må bøye seg for flertallet. Og i særdeleshet når mine egne landsmenn var blant dem som skjenket låten 12 poeng!

Didriks 20. plass var ikke akkurat noe å rope hurra for. Det er ytterst sjelden at vertslandet gjør det så dårlig, og det dempet litt av stoltheten lørdag kveld. Grunnen til denne “fiaskoen” er nok flersidig. Didrik har sunget denne låten adskillig bedre tidligere, i særdeleshet under sin andre prøve i arenaen hvor man fikk gåsehud fra topp til tå. Han var grumsete i stemmen på de nedre partiene, det føltes nervøst og litt skjelvende. Jeg sier ikke at det var rett ut dårlig fremført, bare at han på sitt beste hadde gjort det flere hakk bedre, noe som ville forsterket magien ved fremføringen og dermed økt sms-bruken hos de som så på. Dessuten var det vanskelig å være balladesanger i år. Når 12 av 25 sanger går i under middels tempo er det ikke lett å skille seg ut. Vanligvis er tallet maks halvparten. Og det var jo ikke bare Didrik som fikk hard medfart. Stakkars irske Niamh Kavanagh, måtte i sitt storslagne GP-comeback ta til takke med en 23. plass. På en liste jeg satte opp rett før finalen hadde jeg faktisk henne på 21. plass, da det ante meg at hun mot min vilje ville falle gjennom. Storbritannia på sisteplass prikket jeg inn og mange av landene i topp 10, Tyskland som vinner var jeg derimot ikke forberedt på overhodet.

Og det vil nok ta en god stund før jeg kan rettferdiggjøre seieren, iallfall rent musikalsk.

Måtte dere nå ta en velfortjent Eurovision-pause, og når tiden er moden for det, spille låtene igjen, og se/høre dem på med nye, friske øyne og ører.

Og det skulle iallfall ikke forbause meg stort om denne krabaten sitter ringside når tyskerne inviterer til ball i 2011.

Hilsen en (midlertidig) pensjonert slagerblogger, Knut-Øyvind!